Om venstrepopulisme skal bli oppfattet som et seriøst prosjekt, må det forsvares på en seriøs måte. Det gjør ikke Stein Sundstøl Eriksen og Geir O. Rønning i innlegget «Frykten for folket» (Morgenbladet 31. august). Forfatterne angriper noe de kaller «liberal populismekritikk», representert ved Jan-Werner Müllers bok What is populism? Müller, hevder de, er ikke bare udemokratisk, han er også farlig for demokratiet fordi han bygger på elitistisk «frykt for folket»: Den rasjonelle eliten skal beskytte seg mot det irrasjonelle folket, noe som gjør folkelig elitekritikk (herunder venstrepopulisme) til en trussel.
Müller mener selvsagt ikke dette – hvem gjør egentlig det? Müller sier allerede på side 2 i sin bok at den elitekritikken som kommer fra eksempelvis Bernie Sanders (USA) og Syriza (Hellas), ofte er berettiget. Har man lest så langt, vet man altså at Müller ikke er noen motstander av «elitekritikk» i alminnelighet, eller noen forsvarer av «neoliberale eliter» i vår tid. Den form for venstreorientert elite- og kapitalismekritikk som kronikkforfatterne forsvarer, er faktisk noe han langt på vei er sympatisk til, for eksempel når han betegner moderne demokratier som «defekte» fordi sårbare sosioøkonomiske grupper ikke er representert. Eller når han hevder at det som fremmedgjør mange borgere i dag, ikke så mye er demokratiet i seg selv, men demokratiet i «nyliberal innpakking» (kapittel 2).
Hva med påstanden om at liberal populismekritikk frykter «folket» for dets irrasjonalitet? Det er vanskelig å forstå hvordan man kan lese noe slikt i Müllers teori. For det første avviser han enhver form for sosialpsykologisk spekulasjon om at populisme appellerer til irrasjonelle eller rigide personlighetstrekk blant befolkningen (eller deler av den). Når de han ironisk kaller «opplyste liberale», tyr til slike forklaringer, viser det bare at de ikke har forstått at det finnes grunner til den vrede som får noen til å stemme på en Donald Trump eller en Viktor Orbán.
For det andre er Müller klar på at politiske appeller til «folket» har en demokratiserende funksjon så lenge de har formen «vi er også folket», men ikke når de har formen «bare vi er folket». Når Black Lives Matter protesterer mot systemisk rasisme, vitner det altså om en demokratisk impuls, men ikke når Sian insisterer på symbolsk og fysisk ekskludering av muslimer. Selv henviser Müller positivt til spanske «Indignados» som har iverksatt masseprotester mot regjeringens økonomiske innstrammingspolitikk. At Müller ikke vil kalle slike aktører for «populister», betyr ikke at han frykter dem, eller er uenig i deres politikk, det betyr bare at han bruker en annen terminologi enn kronikkforfatterne. En populist, ifølge Müller, påstår at hun alene representerer folkets vilje, og benekter dermed at det kan finnes legitim politisk opposisjon. Man kan gjerne forsvare en alternativ populismedefinisjon, men man kan ikke bruke noe Müller ikke sier, som bevis for hans elitistiske «frykt for folket».
Det er prisverdig at Rønning og Sundstøl har redigert Agoras temanummer om populisme, og at nummeret presenterer alternative populismedefinisjoner (herunder min egen retoriske definisjon, som skiller seg fra Müllers på sentrale punkter). Jeg er dessuten enig med begge i at venstrepopulisme er et meningsfullt analytisk begrep og et potensielt demokratiserende politisk prosjekt. Jeg tror samtidig at de positive aspekter ved dette prosjektet kommer best frem om det ikke sammenblandes med spekulativ kritikk av antatt «liberal anti-populisme». Denne kritikken står nemlig i fare for å bli populistisk i ordets verste betydning: utpeking av «demokratiets fiender» på usaklig grunnlag.
Jonas Jakobsen